Er det ikke lov å klemme lenger nå?

Dette er en setning som har vært uttalt mange ganger i løpet av #MeToo-kampanjen. Her vil jeg dele mine tanker om akkurat klemming.

Jeg tenker at klemming er svært personavhengig. Selv har jeg stor glede av å klemme mine kollegaer, både kvinner og menn. Men jeg kjenner mange som synes klemming på jobb er for nærgående og rett og slett ubehagelig. De blir stressa av det. De vet ikke hvor lenge de skal holde klemmen eller hvor de skal legge armene.

Noen kommer fra et naturlig klemme-hjem og noen kommer fra et «vi klemmer ikke til hverdags»-hjem. Andre kommer fra et «Du MÅ klemme ALLE slektninger enten du vil eller ikke»-hjem. Siden vi har så ulike historier, har vi helt ulike komfortsoner. Derfor tenker jeg at det er viktig å se etter signaler hos den andre når det gjelder fysiske tilnærminger.

Har personen et åpent kroppspråk eller unngår han/hun øyekontakt? Tar den andre personen også initiativ til å klemme eller er det alltid meg?

Her er et refleksjonsspørsmål jeg tenker at kan være bevisstgjørende om du befinner deg i klemme-knipa på jobben:

«Klemmer jeg både mannlige og kvinnelige ansatte/kollegaer?»

Om svaret er at du faktisk kun klemmer de kvinnelige, eller kun de mannlige, ansatte, så kan det være du må spørre seg selv hva det egentlig handler om, i ditt tilfelle. Det trenger ikke bety at noe er galt, men møt funnet med undring. Vær ærlig med deg selv. Dette skaper bevissthet.

Synes du det mer fristende å klemme det ene kjønnet? Er det ubehagelig å klemme det andre kjønnet?  Poenget mitt er at jo mer bevisst du er på dine egne mønstre, grenser og preferanser, og jo ærligere du er med deg selv, jo lettere blir det å ivareta deg selv og relasjonene til dine kollegaer på en god måte. Det er alltid en god grunn til at du har de preferansene du har, så møt deg selv med undring.

Noen liker kort og godt ikke å klemme noen i det hele tatt på jobben. Jeg mener det er særdeles viktig at en persons behov for å ikke klemme, skal være like gyldig som en annens behov for å klemme.

Det behøver ikke være noen motsetning mellom å ivare ta seg selv og å ivareta relasjonene på jobb. Det går faktisk fint an å si:

«Dere, jeg synes dere er supre kollegaer, men jeg vil gjerne fortelle dere at jeg ikke er en klemmer. Jeg tenkte dere ville sette pris på å vite det, slik at det ikke blir noe skurr i relasjonene våre.»

Poenget mitt er at klemming er bare feil hvis en av de involverte må tøye sin egen personlige grense for hva som oppleves behagelig. Det er begge parters oppgave å sørge for at dette ikke skjer. Om en av partene må tøye egne grenser regelmessig, begynner relasjonen å forsures. Det som startet som «litt håndterbart grums» kan bli til en stor uhåndterlig gjørmepytt.

Derfor er det viktig å ivareta relasjonene på jobben gjennom å både være oppmerksom på andres signaler, men også å ha en kultur for å si i fra om sine egne grenser og preferanser. Det sistnevnte krever tydelig lederskap.

Et annet interessant refleksjonsspørsmål kan være:

«Klemmer jeg kun de som er under meg på rangstigen på jobb, eller klemmer jeg de som er på samme nivå eller høyere like mye?»  

Vær ærlig med deg selv. Kanskje har svaret ditt helt naturlige årsaker? Kanskje svaret er at du klemmer kollegaer når det føles naturlig, helt uavhengig av rang og kjønn? I så fall, kan du nok bare slappe av og ta deg en god kopp kaffe.

Hvis du derimot oppdager at du er en «selektiv klemmer» og at klemmemønstrene dine påvirkes av kjønn og rang, så kan det være lurt å øke bevisstheten. Bevissthet er ofte alt som skal til.

En kommentar om “Er det ikke lov å klemme lenger nå?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s